SWAKOPMUND - BILTRØBBEL, SANDBOARDING OG SKYDIVING!!

Advarsel: langt innlegg!

Torsdag etter barnehagen dro vi av gårde til Swakopmund igjen. Jeanette ble dessverre hjemme pga pengemangel. Fire sovende jenter ante fred og ingen fare da det etter halvannen time plutselig smalt til og bilen vinglet frem og tilbake før vi fikk kjørt intil veikanten og stoppet. Dekket hadde eksplodert. Sjåføren vår og fetteren som også var med i bilen er begge bilmekanikere, men det hjalp lite når det ikke fantes reservedekk. De fikk skrudd av dekket og sjåføren vår haiket til nærmeste by, Omaruru, 20 km unna. Vi og fetteren ventet ved bilen, og vi ventet og ventet, og vi frøs ikke.. Jeg tror ikke Lise likte å vente.. Men det hjalp som alltid med litt Uno! Etter halvannen time kom sjåføren tilbake med nytt dekk som de fikk skrudd på plass – endelig klare til å fortsette ferden mot Swakop.. NEIDA! Motoren ville ikke starte. De to mekanikerene vi hadde med oss stod med hodet i motoren en god stund, men bilen fikk de ikke start på. Vi prøvde å dytte bilen i gang, også dette uten hell. Etter en stund stoppet vi en bil som tilfeldigvis hørte til et verksted i Omaruru. De prøvde å bruke startkabler for å få i gang bilen – nytteløst. Til slutt tauet de oss til Omaruru, der vi først måtte vente en god stund for å finne noen som kunne hjelpe oss, deretter ble vi tauet til et verksted midt i slummen. Det stod kanskje 8 mekanikere med hodet i motoren for å finne ut av det, og etter langt om lenge og lengere enn langt fant de ut at det var en viktig del som var ødelagt som måtte bestilles fra Otjiwarongo. Bilen kunne ikke kjøres videre. Sjåføren vår mente vi skulle overnatte i Omaruru, noe vi var sterkt uenige i, og heldigvis sa en av verkstedmennene seg villig til å kjøre oss til Swakop samme kveld. Så da satt vi fem personer i en bitteliten personbil med dalmatinersetetrekk og masse bagasje resten av veien og kom frem til Dunes Backpacker Lodge litt over 22, ”bare” 10 timer etter vi forlot Otjiwarongo. Vi sovnet fort, ja!

Fredag var det tidlig opp for sandboarding, det jeg og Lise Margrethe har snakket om siden vi fikk vite at vi skulle til Namibia. Vi fikk utdelt hjelm og snowboardsko og snowboard, en opplevelse i seg selv å ha på snowboardsko til shorts og i 30 varmegrader. Så bar det oppover sanddynene. Det var TUNGT! Som å gå langs en sandstrand i oppoverbakke og med kraftig motvind, men vi kom oss opp! Første turen ned var vanskelig, det var ganske anerledes enn snowboard. Brettet vil liksom grave seg ned i sanden, så man måtte lene tyngden på bakerste benet hele tiden, men når du først kom deg oppå sanden gikk det fort og bakken var bratt. Andre turen gikk litt bedre og tredje turen begynte jeg å bli mer vandt til sanden. Så fikk vi prøve liggende sandboarding. Bakken var sykt bratt og det så kjempeskummelt ut, men utrolig gøy! Det var helt sykt å ligge på magen og ake ned en sanddyne i 67 km/t!! Wohoiiii.. Fantastisk moro! Når vi var ferdige var hele kroppen dekket av et godt lag med sand, av en eller annen grunn festet sanden seg ekstra på meg og jeg fikk kallenavnet ”sandy girl”.

Lørdag våknet jeg en time før vekkerklokken og greide ikke å sovne igjen. Det kilte ikke bare i magen, men hele kroppen! Fallskjermhopping ventet oss.. Vi ble plukket opp av fallskjermbilen kl 10 og kjørt først til kontoret deres rett oppi gata. Der fikk vi vite hva som skulle skje og vi måtte fylle ut et skjema med info om oss, kontaktpersoner, sykdommer, godta farene ved å hoppe osv. Så kjørte vi av gårde ut i ørkenen.
Det var to og to som dro opp i flyet sammen, et bittelite fly som de greide å presse 7 personer inn i, to hoppere, to eksperter, to kameramenn og en pilot. Vi satt bokstavelig talt oppå hverandre. Det var intimt, men god stemning. De gjorde sitt beste for å gjøre oss trygge og bekveme, og de lyktes til en viss grad. Lise var førstemann ut og det var helt sykt å se henne forsvinne ut av flyet. Så var det meg neste. Det var helt ubeskrivelig å sitte i et fly i 10000 fots høyde og med beina dinglende utenfor! For et kick! Ikke noe mindre ubeskrivelig å være i fritt fall i 10000 fots høyde! Det kan virkelig ikke beskrives, det må oppleves!! Helt fantastisk! Vi hadde trodd at det kom til å føles som en evighet før fallskjermen ble utløst, men det gikk veldig fort. Et lite rykk og plutselig var alt stille og det var bare helt fantastisk utsikt! Jeg fikk lov til å styre litt selv, men hoppemannen min styrte (heldigvis) mest. Han snurret oss rundt til tider så jeg nesten ble uvel, men det var herlig når vi bare fløt rundt i luften. Landingen tok han seg av, jeg bare løftet opp beina – så var turen ferdig og jeg hadde hoppet i fallskjerm!! Var vekselvis gira og utslitt resten av dagen og ble helt gira igjen hver gang vi snakket om det eller så filmen resten av helgen.

Søndag ble slappe-av dag på stranden før vi dro hjem igjen til Otjiwarongo, heldigvis uten bilproblemer!

Trommedag!

Denne uken har jeg vært med Lise, en av de andre studentene i hennes praksisbarnehage fordi læreren min har vært utenbys. Bestemoren hennes døde i helgen, så hun måtte reise til familien sin, noe hun ikke hadde penger til, og da er det kjekt å ha en rik student i barnehagen sin! Hun hintet i det vide og det brede om å låne penger av meg, men jeg latet som ingenting helt til hun spurte rett ut. Vanskelig å låne bort penger her fordi sannsynligheten for at man får de igjen er veldig liten. Da var det bare å spørre mamma til råds, og hun syntes jeg skulle låne bort, så da gjorde jeg det. Læreren ble veldig glad og sa "may God bless you".

Barnehagen til Lise er ganske annerledes enn min. Barna er delt inn i to grupper etter alder og det er tre lærere. De har et stort og fint uteareale med stor skyggeplass og masse leker (stort sett) laget av dekk. Ettersom vi hadde kjøpt oss trommer i helgen bestemte vi oss for å ta med de i barnehagen idag og det var stor suksess! Vi spilte og noen av de andre voksne spilt og barna spilte og vi sang og danset til. Bildebevis:

Dette er hovedlæreren i Lise sin barnehage og meg som prøver å spille trommer sammen. Av en eller annen grunn virker det som hun har blitt veldig glad i meg. Jeg var innom for å hente Lise en dag og da kom hun plutselig bort og holdt rundt meg, kysset meg på kinnet og kalte meg "best friend". Igår når vi gikk på tur ville hun helst gå og leie meg, og vi måtte hvertfall gå sammen. Hyggelig, men spesielt!
De fleste barna var veldig opptatt av trommene når vi hadde de fremme, mens ei litta jente ikke greide å slutte å fikle med håret mitt. Hårstrikken og hårbøylen blir revet av utallige ganger hver dag



Dette er valpen "vår", Lucy. Sønnen til hun vi bor hos kjøpte den for ca 24 kr, men vi fikk plutselig alt ansvaret for den. Dette bildet ble tatt for kanskje to uker siden og hun har faktisk vokst en del siden da. I forrigårs hadde hun plutselig med seg en venn hjem som også har blitt "vår" og har fått navnet Lilly. Lilly er også en valp, men uvisst hvor gammel. Etter hva vi har hørt reiste eieren til Cape Town, derfor havnet hun hos oss. To nydelig hunder, men vi synes likevel det er litt feil at vi må ta vare på dem...

STUDIEUKE I WINDHOEK

Denne uken har vi vært i Windhoek, der vi trodde vi skulle delta på forelesninger på universitetet.

Mandag morgen dro vi til universitetet og vente tålmodig. Det endte med at vi måtte reise hjem igjen uten å ha gjort noen ting. Tirsdag morgen fikk vi tak i Kwani, kontaktpersonen vår i WindhoekDa fikk vi beskjed om at vi skulle i en barnehage, ikke universitetet. Taxien fant frem og Kwani, en hyggelig, eldre afrikansk dame kom og møtte oss. Vi ble geleided frem til klasserommet til det vi trodde var 3-6 åringer. Det viste seg at det var klasserommet til en gjeng 18-30 åringer. Vi ble altså noe overrasket der vi stod foran en gjeng med voksne mennesker og skulle presentere oss selv. Resten av uken, bortsett fra fredag som var studiedag, deltok vi på undervisningen til Training Course for Pre Primary Teachers. Der lærte vi blant annet at barn bruker 4 bleier per dag, at man må vaske hendene etter toalettbesøk og andre overraskende ting. På torsdag var det vår tur til å holde en slags undervisning for dem. Vi valgte å bruke det vi hadde hatt i barnehagene under aktivitetsuka, og fortelle hvorfor vi hadde valgt teater og sang og hvordan vi kunne jobbet videre med det i barnehagen. Kwani sa etterpå at i Namibia så er fokuset ”hvordan bli lærer”, mens vi også har fokus på ”hvordan være barn” og det er egentlig ganske beskrivende for forskjellen mellom barnehagene her og hjemme. Hjemme deltar vi i lek på barnas premisser og nivå og er på en måte en av dem, mens her setter de voksne i gang leker, men deltar ikke i leken selv.

Ellers har vi hatt mye fri og har nesten følt at vi har hatt en ferieuke og det har vært deilig! Vi har shoppet masse, kanskje litt i meste laget med tanke på pengeforbruk og ikke minst at vi skal få med oss alt hjem til Norge igjen. Jeg gikk på en smell på skofronten da jeg hadde med meg 5 par mer tilbake til Otjiwarongo enn jeg dro derfra med (men det er jo så billig!!!).
Vi fant en restaurant som het Café Zoo der det var gratis internett, noe vi i stor grad benyttet oss av. På tirsdag dro vi rett dit etter skolen og ble der til kl 19 på kvelden, bare avbrutt av noen runder i butikkene i nærheten. Da vi kom tilbake på onsdag begynte de som jobbet der å le.

Senere på onsdag møtte vi Anja Kristin på Joe’s Beerhouse. Ganske spesielt å møtes igjen etter rundt 15 år, enda mer spesielt å møtes etter rundt 15 år I NAMIBIA, spesielt når begge to bor i Oslo. Det var hvertfall en veldig hyggelig middag på en ordentlig gjennomført restaurant og med veldig god mat. Etter vi var ferdige med å spise ringte Anja en venn fra Namibia som kom og hentet oss. Vi dro alle til Chameleon, lodgen vi bodde på, og tok en øl i baren før vi tok kvelden. Scobie, Anjas venn, fortalte at det var karaoke hver torsdag på en slags bar i byen, så på torsdag bar det av gårde på karaokebar! Der hadde vi det kjempemoro, jeg og Lise ble dratt opp på scenen et par ganger litt motvillig. Vi sang blant annet Ice Ice Baby, Summer of ’69 og Mamma mia. Takk til Jeanette, Lise, Anja, Norbet og Scobie for en toppers kveld!

På fredag dro jeg og Lisene på kino! Det var helt supert å drømme seg bort i en annen verden, og når filmen var ferdig hadde vi nesten glemt at vi var i Afrika. Filmen vi så var ”Valentines Day”, ikke tiårets film, men morsom og lett underholdning og med mange kjente skuespillere. Lørdag dro vi (jeg og Lisene) på Joe’s Beerhouse igjen. Der spiste vi et grillspyd med struts, krokodille, kudu, zebra og kylling, og det smakte uventet godt! Aller best var kudu, men både struts, zebra og krokodille var også veldig bra (jeg kom aldri helt til kyllingen).
Søndag måtte vi dessverre forlate hovedstaden igjen, noe jeg syntes var ganske trist. På veien hjem stoppet vi i Okahandja. Først var vi ved et ”hot springs” sted og tok et ikke akkurat avkjølende bad, men det var ganske ålreit likevel. Etterpå gikk vi på et marked der det er masse boder som selger typisk afrika-ting, for eksempel tresmykker, dyr i utskåret tre eller stein og trommer. Det er stort sett menn som jobber der og de er helt sykt pågående. En mann fulgte etter meg med en liten elefant fra vi kom til vi gikk og greide å gå fra 120 til 30 ND uten at jeg sa noen ting. Hvertfall dro jeg derfra en giraff og tromme rikere!

Sist, men ikke minst en liten oppdatering på barnehagefronten. Var første dag i barnehagen på to uker i dag og det var både fint og slitsomt. En av guttene som har blitt veldig knyttet til meg fulgte etter meg veldig mye i dag, og når jeg ble hentet begynte han å hylgråte. Jeg prøvde å trøste han og si at jeg kommer tilbake i morgen, men han skjønner jo ikke hva jeg sier. Det var helt forferdelig å sette seg inn i bilen og se han hikste og se på meg med tårevåte øyne og forlate han til seg selv og alt det utrygge i barnehagen. Jeg felte en tåre eller to selv i bilen på vei hjem..

WATERBERG OG GEPARDPARK

Denne helgen har vi "bare" vært hjemme i Otjiwarongo. Fredag besøkte vi Waterberg Plateau Park, en naturpark med en del forskjellige dyr, og var på en liten safari der. Lørdag var vi og besøkte Cheetah Conservation Fund, det er en slags park der de prøver å hjelpe gepardene fra å bli utryddet. Der fikk vi se oss om i gepardmuseet, så fikk vi være med å se på når de ble matet. Du kan gå inn på http://www.cheetah.org/ hvis du vil lese mer om hva de driver med. Her kommer noen bilder fra helgen.

WATERBERG PLATEAU PARK

Jentene i safaribilen, med manageren i hvitt, som ga oss superpris fordi han møtte Jeanette, Cathika og Lise på en klubb i Otjiwarongo. Vår hyggelige og flinke guide i forsetet.
Vi møtte på masse bavianer på veien. Trodde apekatter bare fantes i dyreparken i Kristiansand?
Afrika er ganske fint, her er det typisk afrikavær, afrikatre og afrikavei.

Her er vortesvinskiltet. Morsomt for oss, men guiden skjønte ikke helt hvorfor vi ville stoppe og ta bilde av et skilt på safarien vår. Vi så forresten vortesvin på ekte også, de er ganske morsomme. De likner på Pumba.

Anita, Lise og Lise Margrethe på safaritur. Dette var på starten av turen og humøret var på topp.

Det er en del fugler som er vanlig i Namibia som ikke er så vanlige i Norge. Denne har vi sett flere ganger.

Her er vi alle fem på toppen av Waterbergplatået. Det er rart at det er bare noen timer å kjøre fra dette frodige landskapet til ørkenen vi var i forrige helg.

Turens høydepunkt var da vi plutselig fikk øye på flere giraffer! Veldig fasinerende dyr.

CHEETAH CONSERVATION FUND

Verdens raskeste dyr.

Gepard med dådyrøyne som har veldig lyst på mat.
Anita og cheetah! Det rimer :)
Masse fine sommerfugler holder til der det er vått eller fuktig.

Må også slenge med et bilde av fastelavensbollebaking. Vi glemmer ikke våre norske tradisjoner selvom vi er på andre siden av kloden. :)

AKTIVITETSUKE

Denne uken har vi vært rundt i alle barnehagene og hatt et sang-teater-lek-opplegg. Vi har blant annet dramatisert eventyret om de tre bukkene bruse, vi har hatt masse bevegelsessanger, vi har lekt bjørnen sover og bro bro brille, vi har hatt flaskebowling og slengtau og hoppetau. Både store og små har hatt det gøy. Det er ikke hver dag! Her kommer noen bilder.

Her leker vi bjørnen sover! Skrekkblandet fryd - barna elsket det, spesielt når de voksne var bjørner. Barnehagen på det øverste bildet hadde et tak som lagde skygge ute på lekeplassen - luksus!

Her leker vi "bro bro brille" og jenta må velge mellom elpe og banan.

Denne lille jenta prøvde å ta på øynene mine mange ganger. Blå øyne er nok ikke hverdagskost for ei litta jente i slummen.

"Teacher Anita" er hos frisøren og får rastaflettestyling.

Man kan ha mye moro med et tau. Hoppe over er en variant..

Slengtau er en annen..

Hoppe over "slangen"

Og det er moro både for små og store!

Et klatretre på barnehageområdet er luksus, og barna brukte det flittig.

Gamle dekk er stort sett det lekeplassene består av. I bakgrunnen kan dere skimte et slags klatrestativ, ellers ligger det noen dekk rundt omkring på lekeplassen og i denne barnehagen var det tilogmed laget er langt rør man kunne klatre oppå...

...eller krype igjennom. De skal ha for kreativiteten.


Det har vært kjempegøy og interessant å være rundt i de forskjellige barnehagene. Det er stor forskjell mellom barnehagene bare i slummen i Otjiwarongo, og det var godt for meg å se at ikke alle fattige barnehager har det så dystert som der jeg er. Noen av barnehagene hadde store uteområder og greie uteleker og skyggeplasser ute så de kunne sitte der og spiste nisten sin eller slappe av og leke.