ROADTRIP TIL SKELETON COAST

Nå har vi kommet hjem fra helgens roadtrip, og den har vært helt topp! Vi dro av gårde fredag formiddag og stoppet innom Spar for litt lunsj- og vannhandling før vi måtte returnere hjem fordi ”noen” hadde glemt å ta med truser. Kremt.. Så satte vi kursen mot Kamanjab, en latterlig liten by mellom Otjiwarongo og kysten. Der fant vi oss godt til rette på fantastiske Kamanjab Rest Camp, vanskelig å forklare, men det var utrolig fint der og en veldig hyggelig tysk dame som drev stedet. Sjeldent man møter så gjestfrie og herlige mennesker som henne hjemme i Norge.

På ettermiddag dro vi til en Himbalandsby i nærheten av Kamajab. Himbaer er et folkeslag som bor nord-vest i Namibia. De lever og bor veldig spesielt. Blant annet vasker de seg aldri med vann, men smører inn kroppen i en slags rød leire. Dette vaske-ritualet bruker de tre timer på hver dag før solen står opp. Damene kler seg minimalt, de har stort sett bare et skinnstykke rundt livet, og masse smykker. Smykkene symboliserer noe, for eksempel kjønn og hvor mange barn man har. Håret fletter de på en spesiell måte og gnir det inn med aske for å unngå parasitter. Utenpå dette igjen smører de den røde leira. Det tar tre dager å ordne håret sånn, også varer det i tre måneder før de må gjøre det på nytt. Middagskjelene blir heller ikke vasket, de bare settes ned på bakken så kommer geitene og ”spiser dem rene”. Ellers er det lov for en mann å ha flere koner så lenge han har råd til å betale for dem. Hver kone koster fire eller fem kuer. Himbaene bor i hytter som er laget av kumøkk og vann, med skjelett av tre.

På kvelden ordnet den snille damen på rest campen grill og grillmat til oss, og fikset i stand et kjempekoslig bord ute. Der ble vi sittende til vi skulle sove. Etter vi har lagt oss så sitter jeg og skriver litt i dagboken min, mens Jeanette som jeg delte bungalowen med er i ferd med å sovne. Plutselig våkner hun av en spesiell fuglelyd og snur seg mot meg og spør om jeg også hørte lyden. Plutselig sier hun : ”Anita, gå rolig over hit og sett deg i sengen min!” Jeg blir vettaskremt og bykser over i hennes seng uten å vite hva som skjer. Da hadde en gekko plutselig kommet inn gjennom åpningen mellom taket og veggen og løp nedover veggen rett over meg. Så så vi ikke hvor den ble av og begge to var livredde og visste ikke hva vi skulle gjøre. Etter en stund manner Jeanette seg opp og begynner å demontere sengen min for å finne den, og nedi et hulrom under sengebunnen min sitter den helt stille. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men etter å ha sett litt på den begynner vi å synes den er litt søt og skjønner at den muligens er like redd som oss. Til slutt får Jeanette jaget den opp veggen og ut gjennom åpningen igjen, mens jeg filmer hylende. Var litt vanskelig å sove etterpå, men noen timer ble det hvertfall.

På lørdag morgen reiste vi videre igjen, på vei til Skeleton Coast. Det var grusvei hele veien, og ettersom det ikke har regnet på over en uke til tross for at det er regntid ble det ganske mye støv i bilen. På veien så vi noen morsomme dyr, blant annet struts, esler og springbukk. Det er også veldig fascinerende hvordan terrenget forrandrer seg. Jeg lukket øynene i fem minutter og da gikk det fra å være masse busker og trær til plutselig å være ørken med bare fjell og sand. Det var også veldig imponerende når vi kom ut til kysten å se havet møter ørkenen. Namibia er visstnok det eneste landet i verden der ørken møter hav. Når vi først var ved sjøen benyttet vi muligheten til å duppe oss litt. Det var veldig masse bølger så vi måtte bare hoppe i bølgene helt inntil land. Det er veldig farlig å bade der, det er ikke uten grunn kysten har fått kallenavnet Skeleton Coast, men vi hadde det hvertfall gøy i vannkanten og fikk til og med solet oss litt før vi dro videre mot Khorixas.

I Khorixas fikk vi en luksusleilighet til 800 dollar, det vi si ca 640 kr. Der var det kjempefine dobbeltsenger, stue, kjøkken, boblebad osv, så vi var kjempefornøyde – helt til de plutselig sa 2000 dollar istedenfor. Da satt vi oss i bilen og kjørte hjem til Otjiwarongo istedenfor.

BILDER FRA BARNEHAGEN

Her kommer et lite innlegg før vi reiser av gårde på roadtrip i helgen. Vi kjører fra Otjiwarongo imorgen tidlig, så skal vi kjøre ca 3 timer. Der er det en liten by hvor det bor himbaer, et primitivt folkeslag, og i tillegg er det en geopardpark. Lørdag kjører vi videre helt ut til kysten, "Sceleton Coast". Så skal vi kjøre videre på ettermiddagen, mot Otjiwarongo igjen, og overnatte et sted hvor det er noen gamle helleristninger, og et veldig høyt fjell. Så drar vi tilbake til Otjiwarongo på søndag en gang. Detta blir gøy!!

Her kommer noen bilder fra barnehagen jeg er i om dagen.


Dette er klasserommet. Som dere ser er det minimalt med utstyr, en plaststol til hvert barn. Barnehagen er en slags mellomting mellom barnehage og skole, med litt undervisning og litt lek.


Her er selve barnehagebygningen utenfra. Et skur som blir ekstremt varmt inni når det er sol og ekstremt vått når det er regn.


Her ser dere alle barna "mine". Noen er stille, noen ikke så stille, noen veldig aktive og noen rolige, noen ler og noen gråter - som i norske barnehager.


Dette er min ekstremt hvite hånd som aldri noen sinne har vært hvitere, hvertfall har jeg aldri følt meg så bleik før, holdt av ei lita tre år gammel frøken.



Bildet til venstre tok jeg på vei hjem fra barnehagen i går. Barnehagen ligger i slummen og alle naboer i flere kilometers omkrets bor i slike "hus". Det er rart å tenke på at barna som jeg er sammen med hver dag bor i skur uten innlagt vann eller strøm eller regntett tak.


Til høyre er et skilt som henger utenfor bankene. Det er ikke lov å ta med/bruke hjelm?, røyk, mobiltelefon og pistol! Tenke seg til..

GOD HELG!

HELG OG BARNEHAGE

Vi har hatt vår første helg i Otjiwarongo og den har vært bra! Fredager har vi studiedag, så vi var ikke i barnehagen, men skrev refleksjonsnotat og fikk sendt det av gårde til HiO. Ellers slappet vi av, på kvelden tok vi en liten øl og spilte kort.

På lørdag var det Crocodile Ranch som stod på programmet. Vi hadde hørt at det var mating av krokodillene kl 12, så vi kom ca ti på, men så hadde tiden blitt endret til 11, og de blir bare matet en gang i uken.. Menmen, det var moro å se de, gigantiske skapninger. Hannene veier rundt 1 tonn! De hadde både voksne krokodiller og babykrokodiller. Det er de små som de lager vesker, sko, belter osv av, og disse hadde de veldig mange av. De store har de nok mest for å lage flere babyer, og det er selvfølgelig flest hunkrokodiller. Jeg tror guiden sa det var 44 store krokodiller; 4 hanner og 40 hunner, så hannene har nok å gjøre (eller som guiden sa ”they have very many wives!”). Ellers var det ikke så mye action der, krokodillene var nok stappmette og lå nesten helt stille, men det var alikevel moro å ha vært der. Vi vurderer å dra tilbake en annen helg for å få med oss matingen, og kanskje prøve oss på en krokodilleburger på restauranten der.

Senere på dagen ble vi med William, Ernst og Bucky på en liten gåtur, som endte opp på en bar i nærheten. Will er en frivilligarbeider fra USA som bor hos naboen vår Ernst, som er politimann. Bucky er broren (eller svogeren, vi er ikke helt sikre) til Mariane som vi bor hos, og sjåfør for oss. Vi satt hvertfall en stund og snakket der, og spiste en skikkelig deilig melon! Ålreit å bli vist litt rundt og bli kjent med andre mennesker.

På kvelden var vi sammen med almennlærerstudentene, først pizza på en slags restaurant, så dro vi ”hjem til oss” og slappet av resten av kvelden.

Søndag var vi med Mariane i kirken. Kirken heter Redemption Gospel Church, og er altså en gospelkirke. Det var spennende å være med på, men også ganske sykt. Det startet med mye sang og moro, så var det bønn og det tok av! Presten ropte ut og skrek, mens alle andre ba sine egne bønner høyt, og dette varte ganske lenge. Prekenen var også veldig høylytt og lang, og veldig mye gjentagelser. Innimellom ropte han ut ”Halelujah!” eller ”Amen!”, også svarte forsamlingen. Vi måtte også komme opp og presentere oss selv for menigheten, for vår egen ”safety” ifølge Mariane. Uansett, det var moro å ha vært med på, men ikke så nøye å være med igjen. Hele gudstjenesten varte i 3,5 timer!

Det har også vært to nye dager i barnehagen siden sist. Det er virkelig utfordrende, det er så mye jeg har lyst til å sette fingeren på og ikke minst endre, men vi har fått beskjed om å ikke være så kritisk til lærerene ”fordi vi må huske på at de lever i en helt annen kultur”. Jeg synes fortsatt ikke at man kan skylde på kulturen fordi man slår barn, eneste grunnen er at man har for dårlig kreativtitet, empati, sosial intelligens eller et eller annet til å finne på en annen måte å få respekt fra barna på. Etter min mening får barna heller ikke respekt for lærerene når de slår, de er redde for dem, og det er to forskjellige ting. I dag hadde vi besøk av en dame som skal hjelpe lærerene i barnehagen til å bli flinkere lærere og bedre pedagoger, hun skal liksom være et forbilde. Læreren i min barnehage har ikke slått barna før, men damen på besøk sa ”you have to beat them, that’s the only thing you can do”. Jeg blir helt satt ut, men jeg kan ikke si noe heller fordi jeg må respektere deres kultur. Blæh! Jeg blir gæren av at det er så mye dårlige pedagoger!! I dag kjeftet hun først på en gutt, så begynte han å le og da ble hun så usikker at hun også begynte å le. Etterpå kjeftet hun på han igjen, og så begynte han å le og da tok hun opp en sko fra gulvet og truet med å slå han!! Og barna som er sjenerte får så mye kjeft at det er helt utrolig. Hvis noen ikke tør å danse når læreren sier at de skal danse så får de huden full fordi de ikke hører på læreren, istedenfor at læreren for eksempel danser sammen med de eller på en eller annen måte prøver å bygge opp selvtillitten deres. Og hvis noen dummer seg ut, for eksempel faller når de danser, så er det ikke nok at barna begynner å le, men læreren gapskratter av den stakkars ungen som datt. Huffameien! Det er så mye uthenging at det er til å gråte av. Dere har sikkert skjønt poenget nå så jeg skal ikke skrive mer, men er sikker på at jeg kunne skrevet herfra til månen om alt som er tragisk i denne lille barnehagen i slummen i Namibia (og det kommer sikkert mer etter hvert..).

Håper alle har hatt en fin helg hjemme, til helgen igjen skal vi ut å reise og det gleder vi oss veldig til!

I går var første dagen i barnehagen, det var inntrykksfullt!! Den barnehagen jeg kom i var den som var i dårligst stand, bygningen var bare et skur uten elektrisitet, så inne var det mørkt, det eneste lyset var det som kom fra sprekker i tak og vegger og fra døra. Halvparten av bjelkene i takene var brukket, så det er en viss fare for at hele skuret kan rase sammen. På morningen når jeg kom var det greit å være inne, men når sola kom litt høyere på himmelen ble det helt kvalmt varmt der inne og utrolig dårlig luft. Jernplatene i taket gjorde det bare enda varmere. Rett etter at alle barna hadde gått kom det en regnskur, og det regnet tvers igjennom taket. Det nærmest fosset vann gjennom taket flere steder inne i det lille skuret, og hele gulvet ble klissvått og noen steder store dammer. Hvis det ( eller når det) kommer sånne regnskurer når barna er der vet jeg ikke hva vi skal gjøre.

Voksen-barn forholdet var veldig annerledes enn i Norge – som forventet. Alle barna måtte kalle læreren ”teacher Smith” og meg ”teacher Anita”. Hun snakket til dem på en måte som ikke ville vært akseptert i Norge, selv om hun ikke var direkte slem, så var det på kanten til uthenging og ”jeg bestemmer fordi jeg kan bestemme”. For eksempel sang vi hode, skulder, kne og tå i en halvtime i strekk (ja, jeg er støl i dag!), og da et av barna satt seg ned litt sa hun på en veldig nedtrykkende måte : ”Who told you to sit down?!”. Det var mange lignende situasjoner.

Ellers var det veldig spesielt da jeg etter å ha sittet en stund og snakket med læreren reiste meg opp og begynte å gå rundt og se hva barna drev med. Først kom det en bort og tok på hånden min, så satt jeg meg på huk for å være på samme nivå. Plutselig stod alle 36 barna (fra 4-6 år, bortsett fra to på 3 og en på 9(!) )i en flokk rundt meg og tok på håret mitt og ansiktet og hendene og armene og leggene og tærene og alt som syntes av hud. De syntes nok det var veldig spesielt og fascinerende, det var tydelig at de sjeldent eller aldri hadde sett hvite mennesker før. Selv om vi har fått beskjed om å ikke la dem bruke oss som klatrestativ så tenkte jeg at det var viktig at de fikk lov til å utforske meg litt og bli vant til meg så de senere kan konsentrere seg om det jeg sier eller gjør og ikke bare at jeg ser ”rar” eller annerledes ut.

Ellers har vi faatt en ny venn, Oscar, han er desverre (heldigvis) doed.

OTJIWARONGO

Hei og hopp!
Naa har vi kommet frem til var "hjemby", Otjiwarongo. Vaar husvaert, Mariane, er hyggelig, men til tider litt skummel. Vi har blitt gjort oppmerksom foer vi dro at vi maatte passe paa at det ikke tar for mye betalt, og det har vi allerede merket at vi maa. Paa "regningen" har hun satt opp 73 dager med taxi til og fra barnehagen, mens vi bare skal i barnehagen 38 dager.. Vi skal snakke med hun senere idag og haaper hun ikke blir veldig sur, vi vil jo ikke ha noe daarlig stemning. Ellers er hun en veldig hyggelig dame som ordner og styrer for oss.

Igaar var vi paa rundtur og bare var saa vidt innom alle barnehagene vi kan komme til aa ha praksis i. Det var en veldig spesiell opplevelse, baade fin og rar. Vi kjoerte gjennom slummen og det var virkelig slummen! Bare tett i tett med skur og plate-hus, og det er helt utenkelig at noen kan bo saann. Jeg hadde ikke med kamera igaar, men skal legge ut bilde av det senere. Barna var kjempenydelige, de var veldig fasinerte over hvor hvite vi var, men de virket ikke redde eller skeptiske i det hele tatt. En av guttene kom bort og tok haanden min og han ble helt sjokkert. Han maapte og saa paa meg med store oeyne som om han ikke kunne fatte at det var mulig. Vi blir veldig beglodd og faar veldig mange kommentarer naar vi bare gaar i gatene. Naar vi satt i bilen igaar saa vinket alle til oss. Det er utrolig rart aa vaere saa annerledes, kan ikke beskrives. Det er ingen som ikke stirrer, og det er absolutt ikke bare goey!

Igaar inviterte vi ogsaa almennlaerer studentene paa barbque i hagen vaar. Det var kjempehyggelig aa moete noen i samme situasjon og dele erfaringer. Vi kommer nok til aa ha mer kontakt med de mens de er her, men de skal bare vaere her i tre uker til.

Naa har jeg ikke tid til aa skrive mer, vi skal i et moete med alle barnehagelaererene kl 14.. Blir spennende aa se naar moetet egentlig starter, men vi faar hverfall komme paa tiden, selvom vi kanskje blir de eneste.
Haaper alt er bra hjemme, jeg tenker paa dere og har hengt opp noen bilder over sengen min :)

AFRICAN TIME

Hei hei!

Idag stod vi opp halv 9 og tok en etterlengtet dusj! Deretter en stusslig frokost, før vi pakket sakene og ventet på å bli hentet i 11-tiden. I 12-tiden fikk vi en telefon om at de ikke kommer og henter oss før 16-tiden. De som jobber på guesthouset ble ikke så overrasket, men lo litt av de sjokkerte normennene og sa "African time, you know!" Så da fikk vi plutselig god tid, spaserte bort til KFC og kjøpte oss kyllingwrap til lunsj.

Nå sitter vi her på pc'ene våres igjen, og det regner HELT SYKT!! Tordenvær og greier. Prøvde å ta bilde av regnet, men det ser ikke i nærheten av så ille ut som det egentlig er! En snill mann prøvde å hjelpe meg å få lenger lukkertid på kameraet, men vi greide ikke å finne ut hvordan vi skulle gjøre det. Men men!

Har fått namibisk telefonnummer også idag, så nå er det ikke så dyrt å sende sms hjem. Hurra for det!

Dette er guesthouse-hagen vår! Koslig, men våt akkurat nå..

Her kommer det egentlige innlegget! :)

JAAAA! Endelig fremme i Namibia. Nå er vi på et koslig gjestehus som heter Chameleon. Her sover vi i backpacker lodger, vi har basseng, bar, utendørs kjøkken, tv’stue og ikke minst 27 grader i skyggen! Neida, vi har det ikke vondt, men dette er fortjent etter en laaang reise. Reisen begynte med en god del overvekt! Jeg hadde 8,7 kg i håndbaggasjen som kunne veie 8 og 22,4 kg på innsjekket bagasje som kunne være 20. Jeg slapp billig unna og slapp faktisk å betale noe takket være en snill (men sur) dame i innsjekkingsskranken. Jeanette med sine 38 kg derimot….

Herfra gikk turen mer eller mindre smertefritt helt til vi skulle boarde inn til siste etappen fra Sør-Afrika til Namibia. Da fikk vi ikke ha med håndbaggasjen vår om bord. To sure damer (hvor ble det av gjestfriheten og alle de smilende menneskene vi hadde hørt så mye om..? ) forklarte på sin spesielle engelsk (og vi forstod det til slutt) at vi måtte levere fra oss sekkene våre når vi skulle gå om bord i flyet. Det skal også nevnes at Lise Margrethe (fra nå kalt Maggie) slapp dette fordi hun hadde mindre sekk enn oss andre. Det de derimot ikke brydde seg om var at hun hadde tre håndbaggasjer som til sammen veide nesten dobbelt så mye som det våres gjorde. Men de hadde rett i at selve sekken var mindre..

Sekkene som vi skulle få tilbake når vi gikk ut av flyet igjen fikk vi ikke tilbake når vi gikk ut av flyet igjen. De ble sendt med resten av bagasjen, altså manglet vi blant annet en del kopier av visum. For å gjøre en lang historie kort brukte vi mellom 1 og 2 timer fra vi landet til vi fikk komme oss ut av flyplassen. Det var også ganske guffent når vi endelig hadde funnet all bagasjen vår ble vi omtrent forfulgt av et 20-talls afrikanske menn som stirret og ”kjempet” om å få kjøre oss til sentrum. De stod og ventet mens vi tok ut penger og dro omtrent i koffertene våres for å legge de i deres taxi/buss. Vi endte med å sitte på med en minibuss sånn at alle kunne sitte sammen istedenfor å splitte oss i to taxier. Sjåføren viste seg å være en ordentlig hyggelig mann som advarte oss mot diverse korrupsjon, tyverier og lignende. Så ankom vi altså Chameleon! Vi gikk en liten tur til ”Pick’n pay” (supermarked) som var stengt på grunn av varetelling. Kom oss med en rar og noe ekkel taxisjåfør til en sparbutikk, der han omtrent fotfulgte oss rundt. Men vi kom oss tilbake til Chameleon igjen, fikk laget oss middag på utendørs-kjøkkenet, spist, slappet av – og nå sitter vi her – blide og fornøyde og relativt slitne!

I morgen går turen videre til Otjiwarongo der vi stort sett skal tilbringe de neste 3 månedene. Det blir spennende å møte Mariane – damen vi skal bo hos, og se hvordan denne lille byen vi skal bo i er.

ENDELIG FREMME I NAMIBIA

JAAA! Naa er jeg endelig fremme, vi har kjopt oss en time med internett paa guesthousen vi bor paa. Hadde skrevet et relativt langt innlegg, men rakk aldri aa poste det for PCen streika -igjen. Typisk at den maatte bli syk rett for jeg skulle reise! Satser paa at jeg faar den opp igjen,saa kan jeg legge ut bilder og poste innlegget kanskje imorgen..

Alt er bra med oss, har vaert en lang tur som har gaatt ganske greit, mer detaljer kommer! Her paa Chameleon guesthouse har vi det topp, sover paa en backpacker lodge, det er utendors kjokken fritt tilgjengelig, basseng, internett, bar og 27 grader!

Imorgen reiser vi videre til Otjiwarongo hvor vi skal bo de neste tre maanedene! Det blir spennende :)

EN UKE TIL AVREISE

Nå nærmer det seg avreise med stormskritt! En uke igjen, og jeg kjenner reisenervene begynner å snike seg innpå. De fleste praktiske forberedelsene er unnagjort; alle vaksiner er tatt, pakkelisten er skrevet, mastercard bestilt, visum i boks, vært på clas ohlson og kjøpt inn diverse nødvendigheter, så nå mangler bare å ordne reiseforsikring og være masse sammen med gode venner og familie! =)