SWAKOPMUND - BILTRØBBEL, SANDBOARDING OG SKYDIVING!!

Advarsel: langt innlegg!

Torsdag etter barnehagen dro vi av gårde til Swakopmund igjen. Jeanette ble dessverre hjemme pga pengemangel. Fire sovende jenter ante fred og ingen fare da det etter halvannen time plutselig smalt til og bilen vinglet frem og tilbake før vi fikk kjørt intil veikanten og stoppet. Dekket hadde eksplodert. Sjåføren vår og fetteren som også var med i bilen er begge bilmekanikere, men det hjalp lite når det ikke fantes reservedekk. De fikk skrudd av dekket og sjåføren vår haiket til nærmeste by, Omaruru, 20 km unna. Vi og fetteren ventet ved bilen, og vi ventet og ventet, og vi frøs ikke.. Jeg tror ikke Lise likte å vente.. Men det hjalp som alltid med litt Uno! Etter halvannen time kom sjåføren tilbake med nytt dekk som de fikk skrudd på plass – endelig klare til å fortsette ferden mot Swakop.. NEIDA! Motoren ville ikke starte. De to mekanikerene vi hadde med oss stod med hodet i motoren en god stund, men bilen fikk de ikke start på. Vi prøvde å dytte bilen i gang, også dette uten hell. Etter en stund stoppet vi en bil som tilfeldigvis hørte til et verksted i Omaruru. De prøvde å bruke startkabler for å få i gang bilen – nytteløst. Til slutt tauet de oss til Omaruru, der vi først måtte vente en god stund for å finne noen som kunne hjelpe oss, deretter ble vi tauet til et verksted midt i slummen. Det stod kanskje 8 mekanikere med hodet i motoren for å finne ut av det, og etter langt om lenge og lengere enn langt fant de ut at det var en viktig del som var ødelagt som måtte bestilles fra Otjiwarongo. Bilen kunne ikke kjøres videre. Sjåføren vår mente vi skulle overnatte i Omaruru, noe vi var sterkt uenige i, og heldigvis sa en av verkstedmennene seg villig til å kjøre oss til Swakop samme kveld. Så da satt vi fem personer i en bitteliten personbil med dalmatinersetetrekk og masse bagasje resten av veien og kom frem til Dunes Backpacker Lodge litt over 22, ”bare” 10 timer etter vi forlot Otjiwarongo. Vi sovnet fort, ja!

Fredag var det tidlig opp for sandboarding, det jeg og Lise Margrethe har snakket om siden vi fikk vite at vi skulle til Namibia. Vi fikk utdelt hjelm og snowboardsko og snowboard, en opplevelse i seg selv å ha på snowboardsko til shorts og i 30 varmegrader. Så bar det oppover sanddynene. Det var TUNGT! Som å gå langs en sandstrand i oppoverbakke og med kraftig motvind, men vi kom oss opp! Første turen ned var vanskelig, det var ganske anerledes enn snowboard. Brettet vil liksom grave seg ned i sanden, så man måtte lene tyngden på bakerste benet hele tiden, men når du først kom deg oppå sanden gikk det fort og bakken var bratt. Andre turen gikk litt bedre og tredje turen begynte jeg å bli mer vandt til sanden. Så fikk vi prøve liggende sandboarding. Bakken var sykt bratt og det så kjempeskummelt ut, men utrolig gøy! Det var helt sykt å ligge på magen og ake ned en sanddyne i 67 km/t!! Wohoiiii.. Fantastisk moro! Når vi var ferdige var hele kroppen dekket av et godt lag med sand, av en eller annen grunn festet sanden seg ekstra på meg og jeg fikk kallenavnet ”sandy girl”.

Lørdag våknet jeg en time før vekkerklokken og greide ikke å sovne igjen. Det kilte ikke bare i magen, men hele kroppen! Fallskjermhopping ventet oss.. Vi ble plukket opp av fallskjermbilen kl 10 og kjørt først til kontoret deres rett oppi gata. Der fikk vi vite hva som skulle skje og vi måtte fylle ut et skjema med info om oss, kontaktpersoner, sykdommer, godta farene ved å hoppe osv. Så kjørte vi av gårde ut i ørkenen.
Det var to og to som dro opp i flyet sammen, et bittelite fly som de greide å presse 7 personer inn i, to hoppere, to eksperter, to kameramenn og en pilot. Vi satt bokstavelig talt oppå hverandre. Det var intimt, men god stemning. De gjorde sitt beste for å gjøre oss trygge og bekveme, og de lyktes til en viss grad. Lise var førstemann ut og det var helt sykt å se henne forsvinne ut av flyet. Så var det meg neste. Det var helt ubeskrivelig å sitte i et fly i 10000 fots høyde og med beina dinglende utenfor! For et kick! Ikke noe mindre ubeskrivelig å være i fritt fall i 10000 fots høyde! Det kan virkelig ikke beskrives, det må oppleves!! Helt fantastisk! Vi hadde trodd at det kom til å føles som en evighet før fallskjermen ble utløst, men det gikk veldig fort. Et lite rykk og plutselig var alt stille og det var bare helt fantastisk utsikt! Jeg fikk lov til å styre litt selv, men hoppemannen min styrte (heldigvis) mest. Han snurret oss rundt til tider så jeg nesten ble uvel, men det var herlig når vi bare fløt rundt i luften. Landingen tok han seg av, jeg bare løftet opp beina – så var turen ferdig og jeg hadde hoppet i fallskjerm!! Var vekselvis gira og utslitt resten av dagen og ble helt gira igjen hver gang vi snakket om det eller så filmen resten av helgen.

Søndag ble slappe-av dag på stranden før vi dro hjem igjen til Otjiwarongo, heldigvis uten bilproblemer!