I går var første dagen i barnehagen, det var inntrykksfullt!! Den barnehagen jeg kom i var den som var i dårligst stand, bygningen var bare et skur uten elektrisitet, så inne var det mørkt, det eneste lyset var det som kom fra sprekker i tak og vegger og fra døra. Halvparten av bjelkene i takene var brukket, så det er en viss fare for at hele skuret kan rase sammen. På morningen når jeg kom var det greit å være inne, men når sola kom litt høyere på himmelen ble det helt kvalmt varmt der inne og utrolig dårlig luft. Jernplatene i taket gjorde det bare enda varmere. Rett etter at alle barna hadde gått kom det en regnskur, og det regnet tvers igjennom taket. Det nærmest fosset vann gjennom taket flere steder inne i det lille skuret, og hele gulvet ble klissvått og noen steder store dammer. Hvis det ( eller når det) kommer sånne regnskurer når barna er der vet jeg ikke hva vi skal gjøre.

Voksen-barn forholdet var veldig annerledes enn i Norge – som forventet. Alle barna måtte kalle læreren ”teacher Smith” og meg ”teacher Anita”. Hun snakket til dem på en måte som ikke ville vært akseptert i Norge, selv om hun ikke var direkte slem, så var det på kanten til uthenging og ”jeg bestemmer fordi jeg kan bestemme”. For eksempel sang vi hode, skulder, kne og tå i en halvtime i strekk (ja, jeg er støl i dag!), og da et av barna satt seg ned litt sa hun på en veldig nedtrykkende måte : ”Who told you to sit down?!”. Det var mange lignende situasjoner.

Ellers var det veldig spesielt da jeg etter å ha sittet en stund og snakket med læreren reiste meg opp og begynte å gå rundt og se hva barna drev med. Først kom det en bort og tok på hånden min, så satt jeg meg på huk for å være på samme nivå. Plutselig stod alle 36 barna (fra 4-6 år, bortsett fra to på 3 og en på 9(!) )i en flokk rundt meg og tok på håret mitt og ansiktet og hendene og armene og leggene og tærene og alt som syntes av hud. De syntes nok det var veldig spesielt og fascinerende, det var tydelig at de sjeldent eller aldri hadde sett hvite mennesker før. Selv om vi har fått beskjed om å ikke la dem bruke oss som klatrestativ så tenkte jeg at det var viktig at de fikk lov til å utforske meg litt og bli vant til meg så de senere kan konsentrere seg om det jeg sier eller gjør og ikke bare at jeg ser ”rar” eller annerledes ut.

Ellers har vi faatt en ny venn, Oscar, han er desverre (heldigvis) doed.