ZAMBIA OG VICTORIA FALLS

Denne helgen har vi vært på langtur! Satt oss på bussen til Zambia kl 22 fredag kveld og var fremme i Livingstone ca 16.30 på lørdag. Bussturen gikk faktisk overraskende bra. I begynnelsen satt vi sammen helt forresten i bussen, noe som ble ganske varmt og slitsomt da air-condition ble skrudd av. Etter en stund fant vi ut at det var flere ledige seter, så vi flyttet oss så vi hadde en hel to-seter hver, og i tillegg ble air-condition skrudd på igjen. Da sov vi søtt og jevnt nesten hele resten av turen og var relativt uthvilte da vi omsider kom frem til Livingstone noen timer forsinket.

På grunn av forsinkelsen hadde vi en del kortere tid enn det vi hadde regnet med og fant ut at vi bare måtte kaste oss rundt og få reist til Victoria Falls med det samme. Ikke bare bare da vi ikke hadde riktig myntenhet, vekslingskontorene var stengt, de kunne ikke veksle på backpackeren.. Vi måtte ta taxi til en minibank, men den ville ikke ta imot kortene våres, kjøre til neste minibank som heldigvis tok imot kortet. Hvor mange Zambiske Kwacha trenger man på 19 timer i Zambia? Hvor mye er egentlig en Kwacha?

Vi kom oss omsider til Victoria Falls og fikk betalt oss inn. Selve fallene var helt fantastisk! Siden det er regntid var det utrolig mye vann, man kunne ikke se bunnen på grunn av vannspruten. Etter hvert fikk vi plutselig en guide som vi ikke helt vet hvor kom fra, men han var hvertfall veldig hyggelig og tok oss med på en runde. Når vi kom nærmere fallene begynte det å ”regne” fordi det sprutet så mye fra vannfallet. Det ble bare mer og mer vått og vi ble helt gjennomvåte. Til slutt sprutet det så mye at det var som å gå ute i regnstorm, vi greide nesten ikke å se fordi vi fikk så mye vann i ansiktet. Taxisjåføren som kjørte oss til fallene spurte om vi var klare for å bli våte, men dette hadde vi ikke forestilt oss! Vi fikk naturligvis ikke tatt så mye bilder med kameraet, men mange bilder er lagret i hodet. Etter turen var ferdig glemte vi helt å ta bilde av hvor våte vi var for vi var så opptatte av å komme oss tilbake til backpackeren å få dusjet og skiftet.

Vi bodde på Jollyboys, en veldig koslig backpacker lodge som vi dessverre ikke fikk nytt så mye ettersom vi bare var der noen få timer. Spiste middag også satt jeg og Lise Margrethe oss ned for å spille litt Uno og fikk selskap av to danske gutter på kanskje 15 år som var på klassetur. La oss ganske tidlig i de bittesmå bungalowene våre der to og to delte en smal dobbeltseng og dyne og alt og vifta stod på for fullt for å tørke klærne våres (+ penger, kortstokk, kameraetui, veske, lommebok osv.) til vi måtte reise igjen dagen etter.

Søndag var det tidlig opp for å få så mye ut av Zambia-turen som mulig. Jeg og Cathinka hadde håpet på å få melde oss på elefantridningstur, men damen i resepsjonen var så lite behjelpelig at vi til slutt ga opp og bestemte oss for å bli med Lisene til Victoria Falls Bridge der det er strikkhopp. Mens Lisene styra og ordna med strikkhoppingsgreier (som til slutt aldri ble noe av) nøt jeg og Cathinka den utrolig fine utsikten over fallene og elven, tok litt bilder, snakket med et titalls menn som flokket seg rundt oss for å selge oss ting, var en liten tur i ingemannsland mellom Zambia og Zimbabwe og også så vidt over grensa til Zimbabwe, holdt ”fifty billion dollars”-seddel fra Zimbabwe og kjøpte lykkebringende smykker til oss alle. Må også nevnes at det bare trasker bavianer rundt i gatene, helt merkelig! Etter en stund måtte vi sjappe oss tilbake til Jollyboys, raske med oss tingene våres og gå til bussen igjen. Stoppet innom et bakeri og kjøpte med oss noen scones og en glasscola hver og sprintet videre mot bussen. Helt sykt mange Zambiske menn som stod/gikk rundt oss og maste om diverse, de fleste tror jeg ville at vi skulle veksle penger og noen maste om at vi ikke hadde lov til å ta med oss glassflaskene ut av bakeriet. Stress!

Vi fikk lempet inn bagasjen vår på bussen og kommet oss om bord, så var det bare 17 timers busstur tilbake til Otjiwarongo igjen. På veien kræsjet vi med en svær fugl så hele frontruta i overetasjen på dobbeldekkeren knuste. Pyttpytt – bare å teipe litt og kjøre videre. Så også en svær elefant som stod i veikanten, så elefant-fareskiltene er ikke bare til pynt! Så også den sykeste stjernehimmelen noen gang, har aldri sett noe lignende i Norge. Måtte ut og vise passene våres to ganger i løpet av turen i tillegg til at vi må vise de på begge sider av landegrensa. Hadde to seter hver denne gangen også så turen gikk fint selv om jeg ikke fikk sove så mye. Var fremme i Otjiwarongo igjen litt før kl 5 på morgnen og da var det deilig å komme ”hjem til sin egen seng”.